Vi på Østlandet får vårfornemmelser nå om dagen. Det er varmt og snø smelter. Vi i Foreningen har da lyst til å gjengi noe fra en skitur i Synnfjellet om våren som ble gått for over seksti år siden.
Rolv Ødegaard, den gamle fjellkjenneren fra Lillehammer utga boka ”Skispor i fjellet” på Johan Grundt Tanum forlag i 1951. Der forteller han om såkalte sportslige skiturer, egne skiturer fra 1909 til 1949. Han skriver i forordet at boka skal føre leseren lengre og dypere innover, inn dit, hvor bare de meste intime naturvenner kan komme. Han vil ha oss inn i en verden der vi kan lære å forstå verdien av alt det høgfjell kan skjenke oss når det gjennom sin skjønnhet og sine stemninger taler til vår naturkjensle. Et av kapitlene omtaler en tur fra Gausdal til Spåtind på våren når snøen er borte nede i dalen, men fortsatt finnes i store mengder i fjellet. Han og to av hans venner var kommet med rutebilen fra Lillehammer. Han omtaler Synnfjellområdet som Vestfjellet. Han skriver: ” Fra ingen annen fjelltopp har man et finere rundskue over Østlandets skoger og fjell enn nettopp her”.
Vi har tillatt oss å sitere litt fra nevnte tur her og ønsker dere fortsatt mange fine skiturer, gjerne til Spåtind.
”Ingen av oss har gått her før. Og her er ingen merkete skiløyper, ingen skilter eller veivisere, ingen ringer rundt granleggene, ingen malte fjeler eller andre barnepikeforanstaltninger som skjemmer ut eller stikker fram med irriterende påtrengenhet og er frie menn uverdig. Nei, gudskjelov – her er det ennå som ”der villmarken suser”, der vi i noen korte timer skal få oppleve å føle oss som ”villmarkens sønner” som med spente sanser, ledet av vårt instinkt og vår erfaring sjøl skal finne veien.”
…..
”Ved Skjervangen begynner spenningen. Hvordan vil det bli å komme over Synnfjorden? Men i den glisne skogen er det bare å la det stå til. Som på vinger suser vi utover. I et blunk er vi forbi noen setrer, for like etter med bøyd kropp og krokete knær å ta den siste kneika ut på Synnfjorden.”
…..
”Synnfjell var et interessant bekjentskap. Sterkt kupert som det er, er det ikke noen enkelt topp med lange ensformige skråninger på alle sider, slik som de fleste toppene borti austfjella. Nei, riktig en labyrint er det, et helt kompleks av rygger, daler, små vatn, knauser og topper, der en rent kan leike gjemsel og nesten tulle seg bort første gangen en går der. For hvor sjølve stortoppen, Spaatinden var hen, var ikke så lett å bli klok på i en fart, når en som vi ikke hadde de nyeste kartet, som først kom ut flere år senere. Vi havner omsider på Høgkampen etter en ganske dryg tørn i nesten en fot nysnø. Den er nest høgste toppen i Synnfjellet, og der står det en gammel steinvarde. To kilometer i nordvest for denne ligger den 1414 m høge Spåtind. Da vi nærmer oss, står det et forunderlig fabeldyr på toppen, noe som ligner en hest. Er det en gjenganger fra forhistorisk tid? Så var det bare et fillete trestillas etter oppmålerne, ille medfart av vær og vind. Jeg vet ikke om noen annen fjelltopp som har finere rundskue over Austlandets skoger og fjell. Så hvorfor var det ikke reist en skikkelig stor varde her? Det er et av de utsyn en ikke har så lett for å glemme. Mang en god gammel kjenning blant tindene fikk der sin hilsen med takk for sist. De var så lett å kjenne igjen denne dagen. De var så lik seg, slik de hadde festet seg i erindringen. ”De gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå”.
Dette var altså et lite utdrag fra Rolv Ødegaards ”Skispor i fjellet”. Yngre skigåere kan kanskje le litt av formuleringene, men dere skal vite at Ødegaard gikk over Jostedalsbreen, fra Sotaseter til Mundal i 1931, en distanse på over 10 mil, med eventyrlig antall høydemeter. Han brukte 26 timer. Da hadde han ikke nypreparerte glassfiberski, og slike spor vi som går i Synnfjellet i dag koser oss i.
